fredag 8. august 2008

A nightmare on Vandværk Street


Endelig hadde jeg skrapt sammen nok penger til å shoppefråtse i den nye Vintage Moon-serien til Pink Paislee. Med skjelvende hender og ville øyne kontaktet jeg damen i kassen på scrappebutikken. "En av alt!" erklærte jeg. Damen så spørrende på meg. "Vintage Moon sier du?". Jeg nikket ivrig. Brått skiftet hun ansiktsuttrykk, fra tilsynelatende vennlig scrappebutikkdame til å se på meg som jeg var en spastisk lammet kattunge med hissige utslett, skabbete pels og et manglende øre. En blanding av medynk og avsky med andre ord. "Jammen kjæææære deg, den serien gikk jo ut av produkjson for flere daaager siden! Alt er utsolgt!" Angsten hugg tak i magesekken min, jeg fikk så vidt stammet frem "Hva med det gule uglearket? Jeg har så lyst på det!". Damen ristet på hodet, utålmodig nå.

Jeg våknet med et hyl, hodeputen min var drivvåt av svette, Rasmus satt ved siden av meg og strøk meg over håret. "Samme marerittet igjen kjære?". Jeg svarte bekreftende. "Men denne gangen var det Pink Paislee... Kjære, ALLE nye CHA-produter kommer til å være utsolgt før jeg får min første lønn!". Han gikk ut etter en kopp varm glimmer mist og noen deilige stempler å tygge på. Etter å ha blitt strøket på ryggen i en halvtimes tid med de deilige Say It In Swirls fra Prima sovnet jeg til slutt, skjønt søvnen var angstfull og urolig.

Ja, sånn er livet for en die hard scrapper (takk til en scrappekollega fra Stavanger for det uttrykket, som forresten betegner en person som MÅ ha alt det nye, helst to av alt, og som er tydelig preget av shoppegalskap).

I to år nå har jeg vært grepet av scrappesyken. For meg, som aldri før har klart å holde interessen oppe for en hobby i mer enn ter uker, er dette intet mindre enn en sensasjon. Hva er det med scrapping som er så fengende? Svarene er mange, men her er faktorene jeg tror har gjort meg avhengig:

- Jeg oppdaget hobbyen da jeg var gravid, og syntes det var genialt med en hobby som lot seg gjøre mens jeg var hjemme og Amanda sov. Ett år med mammapermisjon er lang tid, selv om tiden gikk fort.
- Det er sosialt. Har aldri møtt så mange hyggelige damer som i scrappemiljøet, selv om jeg innimellom har støtt på noen, eh, bad nuts.
- Jeg kan igjen samle på søte, små ting som blomster, papir med morsomme farger, og ting som glitrer. Det er som å være tilbake til småpikealderen!
- Det er fantastisk å utfolde seg kreativt på denne måten. Jeg har hatt et endeløs antall timer med kos, både over scrappingen og det endelige resultatet (hva folk som kommer på besøk og får 11 fulle album slengt i fanget tenker får være en annen sak).
- Scrapping er terapi. Når arbeidsdagen har vært hard og vanskelig, er det ingenting som mykner meg opp som en kopp kaffe, litt sjokolade og litt klipping og liming.

Men, som alle andre medaljer har også denne en bakside. For mitt vedkommende er det shoppegalskapen. Jeg har etterhvert utviklet et system hvor jeg daglig går gjennom en haug med amerikanske butikker, blogger og forum, for å oppdatere meg på det nyeste. Kommer det noe jeg liker (og det gjør det, ofte, scrappeindustrien er big business og fortsetter å øke med skremmende fart), må jeg ha det. Ikke i morgen, i dag! Jeg har mer enn en gang opplevd at min kunnskap om de nyeste scrappeprodukter har vært høyere enn scrappebutikkansatte sin. Rotteracet er sinnsykt.

Og jeg er ikke alene.

På norske scrappeforum har jeg sett tilsynelatende koselige scrappedamer forvandle seg til ildsprutende og bradskastende monstre hvis de har opplevd det de synes er urettferdig dømming og/eller disking i scrappekonkurranser, spesielt hvis det er premie til vinneren.

De forventer at pakker fra norske scrappebutikker skal levers på døren til kunden høyst et døgn etter at de er bestilt, med silkebånd, kreppapir og fin overraskelse med. Og nåde den butikken som ikke svarer på en henvendelse på forumet før ti minutter har gått. Man må jo vise kundeservice!

Jeg tror ikke jeg hadde leet mye på øyenbrynene hvis jeg hadde sett to damer slåss med never og tenner over et stempelsett fra Fancy Pants nedsatt med 10 prosent.

Jeg har hørt flere enn en historie om butikker som nekter ansatte eller designteammedlemmer ved andre scrappebutikker adgang. Det er en helt annen historie forøvrig, men synes på en måte den hører hjemme allikevel.

Poenget er (eller har denne skrivediareen et poeng?: Lenge har jeg hatt en veldig ok økonomisk situasjon, som har gjort det mulig for meg å shoppe omtrent som det passer meg, uten at kontometernåla har vørt i nærheten av null. Jeg har rett og slett vært en av de bortskjemte scrappefruene. Plutselig sitter vi med et hus i distriktsdanmark, en leilighet i Køben som ikke lar seg selge, og litt lengre tid til første lønning enn jeg hadde håpet på. Mer skal ikke til før man må begynne å prioritere litt annerledes. Bleier foran et rådyrstempelsett for eksempel. Sukk.

Med tungt hjerte sitter jeg hver dag og putter nye CHA-produkter i handlekurven på en amerikansk nettbutikk, og hver dag må jeg slette produkter som har blitt utsolgt. Dobbeltsukk.

Har jeg grunn til å klage? Selvfølgelig ikke. Og jeg vet det godt.

Jeg har en familie jeg elsker, fint hus, god helse, scrapperom med mer enn nok av ting. De nyeste verkene mine, som er laget med ting som er gamle i scrappeforstand (altså over et halvt år, gisp!), er faktisk noen av de jeg er mest fornyd med. Jeg må tenke litt lenger enn til scrappebutikken, og bruke ting jeg finner i huset (yeay, en uglegenser i skuffen til Amanda!), og til og med utenfor (bare vent og se, jeg har en fin gave coming up til svigermor og svigerfar)Kommer jeg fremdeles til å klage litt over at jeg ikke har de nyeste epoxystickersene til KI Memories, eller for få pakker Thickers? Hell yeah. Jeg kommer til å klage HØYLYDT.

Såh, husj bort med deg, nå har du sittet lenge nok på PC'n (i alle fall hvis du har lest alt ovenstående), gå og drikk litt kaffe og scrap litt. Vær snill og inkluderende mot dine scrappemedsøstre (og brødrene som dukker opp innimelom). Og hold deg til h*****e bort fra uglearket mitt!!!

Peace & love,
Ann Cicilie

4 kommentarer:

Mona Underdal Loktu sa...

Du må være den herligste dama på denne jord! Så utrolig bra skrevet - selv om jeg SELVFØLGELIG ikke kjente meg igjen. haha
Kos deg med ditt "gamle" stæsj, jeg har også begynt å ta frem noe jeg for en del mnd siden - og vet du hva? Det er jo brukenes enda ... hehe

Ha en flott dag
(løper og kjøper opp ALLE uglearkene)

ParentesFantomet sa...

Hei, hei :D Du har visst svært rett i det du har (be)skrevet så godt i denne bloggposten. Det er noe med denne shoppegalskapen...

Hilsen en die hard scrapper - som i det siste har klart å bare kjøpe en av hver og også hoppe over et par ting... ;D

Elisabeth sa...

Py, flot skrevet. Desværre ?? er der nok noget om snakken.
Jeg sidder også tit og putter i indkøbskurven hos div. webshops for at måtte slette det hele igen.
Jeg kan godt lide den måde, du skriver på :)

Karina sa...

Ha ha sjovt indslag...