Det viktigste er vel at man husker å puste...

Mandag ettermiddag.

Jeg står på kjøkkenet og lager mat. Rasmus sitter på gutterommet sitt og spiller WOW. Amanda går rundt og er bare søt.

Jeg hører hun tusler litt inn og ut av rommet hvor Rasmus sitter, og så hører jeg en dør som lukkes. "Javel," tenker jeg "WOW er kanskje ikke det mest pedagogiske spillet i verden, men hvis hun sitter og ser på det til middagen er klar går nok ikke verden under".

Maten blir ferdig, jeg går for å si fra til darlingene mine. Men Rasmus er alene på gutterommet. Jeg ser døren ved siden av, døren til vårt soverom, er lukket. "Nåvel, hun har vel en liten pakke som skal produseres" tenker jeg.

Og åpner døra til soverommet vårt.

Alle klesskap, hele radiatoren, store deler av lakenet på senga, pluss ikke minst Amanda selv er sirlig dekorert med en rød tusj. En rød VELDIG smittsom tusj.

Men på et eller annet mirakuløst vis har hun altså klart å velge seg ut de flater som godt kan vaskes av, eller lakenet som godt kan kastes hvis tusjen ikke går av. Vårt kjære eikegulv har fått være i fred, det samme har veggene!

Og seee, som synderen angrer da...